Magnesium, sink, kobber, pyridoksinhydroklorid høres kanskjer mer ut som en blanding for fyrverkeri enn noe som er lurt å putte i kroppen? Vel, det er det eller øyelapp a la sjørøver så jeg satser på lettmetallene og håper jeg ikke blir så tung i baken at jeg ikke kommer meg ut av stolen i ettermiddag. For etter å ha hatt leamus på venstre øye i mer enn tre uker, er jeg klar for å prøve det meste. Etter tips fra spesialistene på internett (dvs. kjerringråd), har jeg prøvd ut både kalsium (+ vitamin D), nakkemassasje, stressreduksjon (nå ja, kanskje ikke helt i mål der ...), og nå gjenstår sjørøverlapp og Magnesiumtilskudd. Ettersom det er en fordel for en forfatter å ha to øyne, selv om det ene hopper og spretter som en kanin, satser jeg først på pillevarianten, dobbel dose for sikkerhets skyld. Så får vi se. Det hadde jo vært gøy om det ble noe slikt:
Men da må jeg nok ta helt andre piller ...
Ellers er nå bok 9 i salg (med ennå en praktfull illustrasjon), og på facebooksiden "Maria av Svaneberg fanside" - http://www.facebook.com/#!/MariaAvSvaneberg spekuleres det nå i hva som skjer videre etter at kreative sjeler har funnet fremtidige cover og baksidetekster ... Hmm ... litt som å klemme på gavene før julaften? :-D Bok 9 ser i hvert fall slik ut:
Ellers legger jeg for tiden siste hånd på bok 14, og - forhåpentligvis - rekker jeg å planlegge bok 15 før jeg reiser på jentetur til London på torsdag.
Der skal vi nyte Chelsea Flower Show:
Og "The phantom of the Opera":
Og så blir det kanskje litt tid til shopping og et Afternoon teaparty?
Uansett - jeg satser på å komme hjem med tonnevis av inspirasjon!
Og denne sangen er ikke tilfeldig, men absolutt passende og helt nydelig:
Jeg har alltid vært glad i det som er søtt og fikk "snoopy" på russelua i sin tid (og takk for det jenter, jeg vet at det fantes vesentlig verre alternativ :-) ). Men den gang var jeg nesten undervektig og det bekymret meg lite. Nå derimot ... Jeg leste en gang at økt vekt skyldes at hjernen alltid ville søke å bygge opp fettlagrene, for å være parat om det skulle skje en katastrofe. Men i mitt tilfelle vil vel verden ha medgått i atomkrig opptil flere ganger før jeg får tært bort alle mine "ressurser". Men greier jeg å overbevise min egen hjerne om at hamstringen ikke er nødvendig? Nope, min hjerne er "flink", den vil overleve. Jeg mistenker også at den delen av hjernen som styrer fettlagring, fullstendig overstyrer den delen som regulerer viljestyrke ...
"Mer og ta i, mer og være glad i", er en trøst vi med litt kjøtt (flesk) på beina hører ofte, men det trøster jo ikke så veldig mye når en etter å ha lest et tilfeldig valgt blad, sett en annonse eller et tv-program, sitter igjen med følelsen av at begrepet "kvinne" neppe kan gjelde for slike som meg. For jeg er ikke høy, eller så slank at hoftebeina stikker ut. Jeg har ikke spretne silikonpupper og det er neppe noen som legger merke til mine ribben selv om jeg suger inn magen(e) aldri så mye. Kort sagt, jeg likner overhodet ikke på noen av de kvinner som presenteres som "normale" kvinner i media og i motesammenheng. Men så er jeg heller ikke mann (mangler noen helt vesentlige kjennetegn der, gitt ...). Så hva er jeg da? En "kvinne-wannabe"? Det tredje kjønn?
Her om dagen leste jeg i KK at min vekt tilsvarer gjennomsnittsvekten for norske kvinner. Gjennomsnittskvinnen skal også bruke str. 40 - 42. Jeg bruker str. 38 - 42 (litt avhengig av plagg og design) og selv om jeg er noen centimeter kortere en gjennomsnittet, er jeg i realiteten en høyst vanlig norsk kvinne. Det må derfor være min egen innstilling det er noe galt med når jeg føler meg fremmedgjort som kvinne, men hvor kom denne overbevisningen fra? Det er sikkert for enkelt å si media, men jeg gjør det likevel. Et konstant bombardement av syltynne kvinner som treffer blikket uansett hva du driver med eller hvor du er, må ha fått meg til å sammenligne med med disse størrelse 0-kvinnene heller enn gjennomsnittskvinnen, og da kommer jeg sørgelig dårlig ut.
Men burde det ikke heller være omvendt? At det er moteindustriens kvinner som er "kvinne-wannabee"s eller Det tredje kjønn? Plus Size Magazine hadde i sitt januar-nummer en bildeserie av en normalvektig kvinne og en catwalkmodell. Bildene over er hentet derfra. Det ble her påstått at: «For 20 år siden veide en mote-modell i gjennomsnitt 8 % mindre enn gjennomsnitts-kvinnen. I dag veier hun 23 % mindre.» Kan det virkelig stemme?
Jeg husker den gang Cindy Crawford var supermodell, det var omtrent 20 år siden. Hun var slank, men likevel kvinnelig.
Hun ble ansett som det mest perfekte av det kvinnelige, og til tross for at hun var svært tynn, kunne vi identifisere oss med henne eller ha et håp om å ligne litt.
I dag har moteindustrien skapt nye idealer:
Og hva sier moteindustrien om en kvinne som ser ut som dette?
:
"Vi ville aldri brukt Kate Upton i et Victoria's Secret-show. Hun har altfor store former til at hun kan bli benyttet av oss, uttalte Sophia Neophitou, moteredaktør og kreativ ansvarlig for rekrutteringen til Victoria'a Secrets moteshow i en større artikkel i New York Times".
Sports Illustrated mente imidlertid at Kate Upton var perfekt, og ville ha henne som modell for badetøy. Men det er vel ikke noen overraskelse at ekte mannfolk (antar at de er målgruppen for magasinet) faktisk ønsker seg kurver på kvinnene? Så hvorfor lar vi oss diktere av en moteverden som helst vil at kvinner skal se ut som unge gutter?
Plus Size Magazine belyste denne problematikken i januar. Redaktør Figueura Jones uttalte da til Fox News at : "Det er ikke bare det faktum at dagens catwalkmodeller er farlig tynne vi ønsket å belyse, men også at begrepet plus size er i forandring. Før var man ikke regnet som plus size før man snakket om størrelser fra 12-14 (amerikanske størrelser) og oppover. I moteindustrien i dag blir en amerikansk størrelse 6 (tilsvarer norsk størrelse 36) regnet for plus size å være.
Plus size allerede på størrelse 36 når gjennomsnittskvinnen bruker str. 40 - 42? Det er både latterlig og usigelig trist, men det store spørsmålet er hvorfor vi aksepterer det. Er det ikke vi - gjennomsnittskvinner i str 40 - 42 - som kjøper disse klærne?
Ukebladene skylder på at de får så små prøvekolleksjoner fra designerne at de må hyre inn supertynne modeller. Det høres ut som en dårlig unnskyldning for meg. Er det ikke i designernes interesse å få klærne sine vist i bladet? Jeg tror magasinene trygt kunne satt noen krav, for vi som er lesere ønsker vel ikke å se radmagre modeller med klær vi aldri kunne ha greid å skvise oss inn i uansett? Heldigvis er det en endring på gang. Det finnes designere som setter pris på kvinnekroppen, og noen magasiner, og også noen motevisninger, har begynt å sette krav til størrelsen på modellene. Først og fremst for å redde livene til disse unge jentene som piner seg ned i urealistiske størrelser for å oppleve drømmen om å gå på catwalken, men på sikt vil det forhåpentligvis også påvirke kroppsidealet som vi og våre døtre utsettes for daglig. Jeg er ikke så kravstor, jeg kan leve med modeller som Kate Upton og Cindy Crawford, men ikke med hudkledde skjelett.
I mellomtiden skal jeg fortsette å kjempe mot hjernen min, i håp om å holde meg på gjennomsnittsstørrelsen for norske kvinner. Det er en ujevn kamp, for hjernen har sjokolade som sitt hemmelige våpen. Og sjokolade for meg er som kryptonitt var for supermann, jeg er hjelpeløst fortapt. Men gi opp? Som The Boomtown Rats så treffende sier; "Never in a million years":
Undertøy bestod først av tunikaliknende tøy, uten ermer, og sydd sammen. Det var hvitt og litt lakenaktig, holdt sammen på skuldrene med nåler og siden festet med snorer og bånd rundt kroppen. I tillegg brukte man strømper, korsett og strømpebånd, og for kvinner kom underbukser ca. 1780. Forut for underbuksene, hadde kvinnene lag på lag med skjørter utenpå hverandre. Da underbuksene først kom, bestod de av tynne, strikkede ulltrikoter, men det gikk snart over til å bli bomulls- eller silkeplagg. Dette var enorme, bombesikre saker, skapt for å hindre innsyn ettersom bomullsstoffene ble tynnere, og for å sikre at kvinnene holdt seg varme.
Men hva så med BH'en? Et navn å merke seg er Phelps Jacobs. I 1913 oppdaget hun at hun ikke kunne bruke korsettet under sin nesten gjennomsiktige aftenkjole. I stedet brukte hun to lommetørkler av silke og et par rosa sløyfebånd og laget et plagg som løftet og støttet brystene uten å synes. Dette ble populært og det ble tatt patent på oppfinnelsen i USA i 1914. Men hvordan løftet og støttet kvinner bysten forut for dette? Jo med korsetter.
Vi kjenner til korsettene, både de som strammet inn hele kroppen og gjerne var toppet med et hoftestativ på 1700-tallet:
De fleste har også god kjennskap til de torturaktige snørekorsettene som kom på midten av 1800-tallet og som ble ytterligere grusomme på begynnelsen av 1900-tallet hvor de i tillegg skulle bende korsryggen i en unaturlig S-fasong:
(også jeg som klager over hold-in strømpebukser ...) Men hva med begynnelsen av 1800-tallet? Den franske revolusjon i 1789 førte til store forandringer i motebildet. Med empiremoten ble de tidligere århundrers rigide snøreliv kastet, og erstattet med korsetter hvis primære oppgave var å løfte og støtte bysten. Ikke så ulikt våre push-up i dag, altså. De kunne se omtrent slik ut:
Så da var bysten på plass, men hva med bena? Det var vanlig å bruke strømper, i alle materialer, som ble holdt oppe med strømpebånd (hosebånd). Hosebånd er kanskje også det eneste undertøy som har fått en ridderorden oppkalt etter seg? Ifølge en anekdote skal kong Edvard III under et ball ha danset med grevinnen av Salisbury, som var så uheldig å miste et strømpebånd som holdt hosene hennes oppe. Den galante kongen ble gjort til latter da han tok opp båndet, løftet opp kjolen til grevinnen og ville sette det tilbake omkring kneet hennes. Han avla da en ed på at han ville gjøre hosebåndet ettertraktet som hederstegn av alle menn med ordene «honni soit qui mal y pense» («skam få den som tenker ille om det»), uttalt på fransk, som var språket ved det engelske hoffet på det tidspunktet. Hosebåndsordenen ble deretter opprettet av kong Edvard III, i året 1348 (jeg ville ha gjettet på Monthy Pyton, men nei ...), og er altså en engelsk ridderorden. Dette er korset medlemmene bærer:
Ordenen er eksklusiv, og bortsett fra den britiske monarken, teller ordenen bare 25 medlemmer (såkalte Knights Companions). Ordenen rangerer som nummer tre av alle britiske utmerkelser, etter Victoriakorset og Georgskorset, og regnes som «kronen» i det britiske systemet av æresbevisninger. Hm ... Jeg kan ikke helt fri meg fra tanken på at den godeste kong Edvard III enten hadde mye humor, eller at han bare var ekstremt hårsår ...
Men hva så med selve kronen på verket, nemlig trusene? Med truse tenker jeg på små og feminine plagg, gjerne med blondekant og kanskje i silke (eller i det minste glatt og skinnende stoff). Jeg tenker absolutt ikke på dette:
Dette var Dronning Victoria (f. 24 May 1819 ? d. 22 January 1901)s silketruse, auksjonert bort for den nette sum av kr 90.000,- i fjor vinter. Det synes ikke på bildet, men disse overdimensjonerte trusene hadde en åpning i skrittet, noe som sikkert var praktisk. Men hva var egentlig hensikten med et slikt plagg? Kanskje hun gjemte corgiene sine der? Eller kanskje hun hadde et monster av et kyskhetsbelte å drasse på? En ting er i hvert fall sikkert - hun slet neppe med nysgjerrig trusekant!
Og hva brukte så Philip og de andre mannfolkene på 1800-tallet? Jo, det samme som menn har brukt mer eller mindre siden tidenes morgen og nesten helt frem til våre dager - en form for trøye og lange underbukser. Enkelt og greit.
Og så til siste stopp i Danmark, nemlig Ribe! Noen som har lyst til å bo i huset til høyre på bildet?
Dette er Weis Stue, stedet Maria og Peder bor på mens de leter etter Philip. Kroa er ett av Ribes eldste hus, og siden Ribe er Danmarks eldste by, sier det seg selv at huset har lov til å være både litt skakt og skjevt. Byen Ribe ble nevnt første gang på 700-tallet, av erkebiskop Remberrus fra Hamburg. Han nevner at Ansgar har bedt Kong Erik Barn om å opprette en kirke og et prestegjeld i "Ripa bye". Byen var da allerede et sentrum for vikinger. I middelalderen vokste Ribe rundt domkirken som ble bygget i 1100-årene, og ble en stor og betydningsfull by. Men når ble så Weis Stue bygget? I 1580 herjet en stor brann i byen, og mange middelalderhus ble fortært av flammene. På fundamentet av ett av disse, ble Weis Stue bygget.
Bygget inneholder tre "stuer", og en av disse ser slik ut:
Kanskje det var her Maria og Peder satt da servitrisen ropte på Philip i andre enden av lokalet?
Det mest sentrale bygg i Ribe, er domkirken som ligger i bakgrunnen på dette bildet. Weis Stue befinner seg rett ved domkirken, men er (såvidt jeg kan se) ikke synlig på dette bildet. Elven som renner gjennom byen, er derimot svært synlig. Legg merke til skuret som nesten er på vei ut i elvevannet til høyre på bildet :-)
I dag er det svært godt tilrettelagt for turister i Ribe. Det kanskje mest interessante (for meg i hvert fall), er vekterrundene som man kan være med på. I gamle dager var det vekterens oppgave å holde ro og orden i byens gater, samt å varsle om truende stormflod fra elven. Men kan den fredelige elva være så farlig da? Vel, navnet Ribe antas å komme fra latinsk og betyr "flombredd", og du vet hva man sier - ingen røyk uten ild. Vel, nå tror jeg ikke at jeg vil skrive mer om Ribe for denne gang, dere får hoppe inn i bok 9 når den kommer og se selv hvordan det var... God lesning!
Da var vi i Danmarks farligste farvann, øya Fanø med sine beryktede rev. Øya ligger på vestsiden av Danmark, i Vadehavet.
Etter å ha ridd tvers over fastlandet fra Fredericia, møter Maria og Peder birkedommer Nørup på Fanø. Han er ikke oppdiktet, men var en virkelig person som utførte sitt embete på øya. En av hans oppgaver var å lage beretning om øya og folkene som bodde der. I beretning datert 30.05.1806, gir han følgende beskrivelser:
Om innbyggerne:
"Indbyggernes levemåde er i almindelighed, tarvelig. Fisk, torsk, hvillinger og flynder, som de selv fisker og tilbereder, er den almindelige mands meste spise. Til deres bryllupper og andre højtideligheder gives almindelig kun 2 retter, nemlig ærter og f1æsk, vin eller brændevin, mjød og øl, som vilkårene er. Deres klæder er simple, mest hjemmegjorte af egne fårs uld, mørke og noget korte, efter hollandsk smag og almindelig meget renlige i klæder og husvæsen. I brændsel, der falder meget dyr, er de almindeligen sparsomme, og sjælden ses ild på skorstenen uden ved madlavning. De har bilæggerovne i stuerne, og i disse ovne lægges straks de få levninger af ild fra madlavningen, for ikke at gaa til spilde. I øvrigt må Solen gøre det meste af deres stuevarme. Øens begge sogne består af 22 å 2300 mennesker, omtrent 450 beboere (husstande), og deraf ca. 56 avls mænd , der fisker tillige; resten er skippere, fiskere, håndværkere og gamle ugifte fruentimmere. De fleste, undtagen de anførte avls mænd , der har heste og vogne, graver deres land til sæd. Dette må ske af I fruentimmere, der i almindelighed må drive. slige mindre steders avling, medens mandfolkene enten farer eller fisker. Fruentimmer! ne må og rengøre, sal te, tørre, behandle og forhandle, samt forud grave orm, der tages ved strandkanten og sætte på kroge til de fisk, som mandfolkene fisker. Under alt sligt arbejde bærer de sorte klædesmasker for ansigtet, der meget conserverer dem I mod de barske vinde, og kaldes en strude, samt et stribet ul dent bånd oven om skørtet, der kaldes kiltbånd, og udgør en slags pynt".
Tarvelig levemåte, og bare to retter i bryllup? Fysj for et folk ... (legg merke til at det serveres ikke mindre enn fire forskjellige alkoholholdige drikker). Men det er godt å høre at det finnes menn å avle på i det minste! Og kvinnenes drakt så omtrent slik ut:
Om øyas flora og fauna, forteller birkedommer Nørup:
"Omtrent det halve af øens overflade er øde, dels med helme begroede sandbjerge. Af resten er vel 1/3 del ringe, løs og sandig små hede, der kun tjener til græsning for får og unghøveder, og noget lidet deraf bjerges til brændsel, men er ringe. Af det øvrige er vel 3/4 del agerland, dels sandig og dels muld og klægagtig, der bærer sommerrug, som kaldes valing. Vinterrug borttager kulde og vandskade. Byg og lidt ærter, samt havre på de lave steder. I frugtbare år avles her 4 til 10 fold; men i tørre år, som oftest ikke udsæden igen. Med agerlandet har den særegne beskaffenhed: at det kræver og kan tåle gjøde hvert år, det besåes. Meget deraf er udsat for sandflugt, som uagtet flid med dæmpning og plantning idelig beskadiger og ofte ganske ødelægger samme. Hele øen er fri for sten, undtagen de som hidrører til stenbro og hegn, der er kommet fra fastlandet. Den øvrige 1/4 del af jordbunden anses for klæg og moseagtig mærsk og gjest-enge, der efter årets frugtbarhed giver l. 2 å 3 læs hø på hver dags slet, eller tønde land geometrisk mål "
Altså Ikke et sted hvor melk og honning flyter i gatene. Jeg bestemte meg for å ha med Fanø i historien om Maria etter å ha sett et program på NRK hvor de farefulle revene ble fremstilt. I min research om øya har jeg sett at det har gått svært mange liv tapt til sjøs - sett i forhold til antall innbyggere - men det er litt overraskende at det heller skyldtes stormer og store bølger som har kommet ut fra "intet", enn revene. Men kanskje Fanøværingene kjente så godt til revene at de styrte klar av dem? Revene, og områdene rundt var i hvert fall beryktet, noe dette kartet vitner om:
Dette viser forulykkede skip er fra perioden 1858 -1885, altså noe senere enn jeg skriver om i "Maria av Svaneberg". Her er revene benevnt som Horns rev.
Og i dag? Vel, avlsmennene har gjort jobben, folketallet har steget fra ca. 2300 på Marias tid og til ca. 3200 i dag. Levemåten har endret seg drastisk, og det er heller tvilsomt om du får se kvinner i karakteristiske drakter som graver orm til fiske i sandkanten om du kommer på besøk. Men at du kan slumpe til å reise dit med tid og stunder, skal du ikke se bort fra. Øya er et av Danmarks mest populære reisemål, og lever i dag hovedsakelig av turisme. Øyas innbyggere skryter av å ha Danmarks flotteste sandstrender, og har flere vandreruter som er svært populære. Etter sigende skal den også ha et mangfoldig dyreliv. Fanø har også Danmarks eldste golfbane, for de av dere som er bitt av den basillen. Og hvorfor ikke få med seg dragefestivalen som avholdes årlig i slutten av juni (flygende drager, går ikke an å mislike det, vel?)
Om du ønsker mer info om Fanø, nåtid eller fortid, kan du sjekke ut denne siden:
Hmm ... Jeg lovte vel egentlig Ribe og Fanø, men så er det denne kronolgiske ordenen da ... For Maria og Peder kom tross alt til Fredericia først, og da bør jeg vel strengt tatt begynne med begynnelsen. Jeg håper dere tilgir meg for løftebruddet, og lover å komme tilbake til Fanø og Ribe senere.
Det var kong Christian IV som påbegynte byggingen av det som skulle bli festningsbyen Fredericia. Han ønsket en sterk forsvarsby i Jylland, og valget falt på en strategisk bra plassert odde som stakk ut i sjøen der avstanden til øya Fyn var som smalest. Det tok imidlertid tid før ideene ble satt ut i live, og det ble til slutt Christian IVs sønn, kong Fredrik III som gjennomførte planene. Det hadde da blitt 1650, og byggingen av en bred festningsvoll ble påbegynt i bakkant av odden. Den gikk fra kyst til kyst, og hindret effektivt angripere som kom landveien. Imidlertid gjorde den lite for angripere som kom sjøveien, og allerede i 1657 greide svenskene, under kong Karl Gustav X, å beleire byen. Da de senere forlot den, var byen herjet og ødelagt.
Kong Fredrik ønsket å gjenoppbygge byen, gjøre den enda sterkere, men det var få som ville bo der. Så hva gjorde kongen? Først benyttet han pisken, og tvangsnedla alle nærliggende landsbyer. Det medførte likevel ikke at folk strømmet til festningsbyen slik han hadde håpet, og han måtte frem med honningen. For å lokke til seg nok muskler til å bygge byen opp igjen, ga han privilegier som 10 års skattefrihed, gratis tomter, religionsfrihet og ikke minst - byen ble gjort til fristed for tidligere straffede personer. Peder Lovløs kunne derfor føle seg forholdsvis trygg når han kom til Fredricia, da det var sjelden at myndighetene brydde seg med å kontrollere innbyggernes papirer.
Da jeg først leste om byen, så jeg for meg at den var omkranset av en klassisk festningsmur. Men det er slett ingen mur som omkranser Fredericia, men to kilometer lange voller med brede og vannfylte graver mellom. Vernet var derfor i hovedsak bredt, og ikke vertikalt, og ikke like sårbart for angrep fra kanoner som de mer klassiske festningsmurene. Jeg har lest at voldanlegget kan sammenlignes med tilsvarende anlegg i Fredrikstad, men jeg kan for lite om Fredrikstad til å vite om det er riktig.
Langs vollen ble det bygget 7 hele og 2 halve bastioner. Festningen var noe svakere mot vannsidene, men der ble det satt opp et sterkt batteri av kanoner. Den enkelte voll var 60 - 70 m bred ved foten, og ca. 40 bred ved toppen. Høyde gjennomsnittlig ca. 6 - 8 meter. Det høyeste punkt er Kongens Bastion, som ligger 15 meter over bakkeplan. Helt til venstre på bildet over, kan du se Prinsens port. Kongens port, der Maria og Peder kom inn i byen, var noe større men ellers ganske lik.
Festningsvollen ble holdt i god stand frem til 1760, men etter dette inntrådte en lang forfallsperiode som varte helt frem til 1849. På begynnelsen av 1800-tallet, da Maria og Peder ankom byen, hadde bøndene latt sine husdyr gresse på vollene, og de var både nedtrampet og gravd delvis i stykker.
Men hvordan så det ut innenfor vollen? Byen var Danmarks første arkitettegnede by, med gater som stod vinkelrett på hverandre. Fredericia er i dag et populært turistmål, og har bygget en miniatyrby som viser hvordan byen så ut ca 1850. Dette bildet er tatt av miniatyrbyen, uten at jeg kan si noe mer om vi her ser fronten fra sjøen eller fra land:
Bildet under er et flyfoto av Fredericia i nåtid, som viser blant annet vanngravene og vollene som strekker seg over odden i sikk-sakk-mønster. Som det fremgår har Fredericia for lengst vokst ut av festningsområdet, og forbi vollen. Byen har i dag ca. 50.000 innbyggere, og er sentralt plassert omtrent midt i Danmark med broforbindelse over til Fyn. Byen er også vennskapsby med Kristiansund i Norge.
Jepp, det var Fredericia, der Maria og Peder kom i land i Danmark. Neste gang blir det Fanø - og det løftet skal jeg holde. Og som vanlig, en liten avslutningsvideo. Denne gang av Muse, og uten annen grunn enn at jeg liker sangen :-D
"Si meg, har du begynt å skrive meldinger i søvne også nå? Holder det ikke med alt det andre du driver med om natta?" Ok, når en telefonsamtale begynner slik, tyder det på at noe ikke er helt som det skal. Mitt "Æh....?" var kanskje ikke så oppklarende heller, og jeg får latter i øret. "Har du sjekka meldingene dine i det siste?"
Nei, jeg hadde ikke det, av den enkle grunn at jeg hadde vært våken store deler av natta fordi ett av barna hadde bestemt seg for å sprutlakkere badet mitt med innholdet av magesekken. Jeg hadde derfor tillatt meg å sove lenge. Dessuten var det søndag, og klokken var da ikke mer enn .... Ok, den var snart halv tolv. Men det er jo egentlig ikke uvanlig for meg i helgene (og om ikke brusen jeg drakk på lørdagskvelden hadde bestemt seg for at den ønsket en ut-av-kroppen-opplevelse, hadde jeg nok sovet enda lenger ...).
Så da får jeg vel sjekke meldingene jeg har sendt da ... i søvne. Særlig! Mye annet rart har jeg gjort, i perioder hvor jeg har hatt mye å tenke på, er jeg vel kjent for både å skravle og gå litt i søvne. Jeg slo til og med til mannen min en natt, fordi jeg drømte at han ble angrepet og jeg skulle forsvare ham (takk og lov at jeg ikke er særlig sterk), og en annen gang forsøkte jeg å trykke ham gjennom madrassen fordi jeg drømte at det kom en gaffeltruck gjennom veggen. Men tekste i søvne? Nope. Jeg LIKER ikke telefoner engang! Forsøker å unngå dem så godt jeg bare kan!
Etter å ha knotet meg frem til rett sted på touch-telefonen som min kjære insisterte på at var så bra men som jeg fortsatt - etter snart 1 år - har et anstrengt forhold til, innser jeg at et nytt kapittel i mitt liv har begynt. I tillegg til å prate og gå i søvne (av og til slå), har jeg nå også begynt å tekste. I melding til min gode venninne, kl. 10:50 (altså en liten stund før jeg våknet), har jeg knastet ned; "Hei jeg sover men jeg skal ringe snart stor klem". Fortsatt forvirret etter nattens store vaskeinnsats på badet og underskudd på søvn, sank jeg oppgitt sammen på sofaen. En ny variant av telefonterror, for hvordan kan jeg beskytte meg mot meg selv?
Vesla på 8 år kommer inn i stua mens jeg sitter litt i villrede og undrer på om det hjelper å låse alle familiens telefoner inn i et skrin før jeg legger meg om kvelden. "Å, det glemte jeg å si! Anne har ringt, jeg sendte henne en melding om at du fortsatt sov". Det demrer. "Brukte du min telefon og sendte meldingen?" "Ja".
Ok. det var tross alt en lettelse. Så skuler jeg bort på telefonen, og er nesten helt sikker på at den ler av meg. For nå har jeg jo plantet en skremmende tanke i mitt eget sinn - sende meldinger i søvne -kjempegod ide!
Grøss. Kan det skje? Vel, det gjenstår å se. De av dere som i god tro har gitt meg telefonnummeret - om det kommer meldinger på babelsk fra meg om natten, dere er nå advart! Så får jeg bare håpe at mitt sovende jeg har like stor vegring for telefoner som jeg har i våken tilstand.
Vel, en vanlig søndag i mitt liv. Jeg satser på å samle meg nok til å skrive litt om utvalgte steder i Danmark innen helga, kanskje ... Ribe og Fanø?
Og nu - en video og en tekst som kunne vært tatt rett ut av drømmene mine :-) Blogges!
Da var påsken over for min del, og det har blitt mange dager uten PC. Heldigvis har jeg hatt med meg en notatblokk, som nå bugner av ideer til fortsettelsen av "Maria av Svaneberg", samt litt mer ...
Siden forrige blogg har det skjedd litt i Marias verden. Hun har blant annet fått egen fanside på facebook :-) Så om du ønsker å diskutere bøkene med andre lesere, kan du sjekke ut; http://www.facebook.com/#!/MariaAvSvaneberg.
Jeg vokste opp på Apenes i Horten, noe småbøllene i nabobydelen passet på å bemerke med høylydte apelyder i passende lag. Men vi brydde oss ikke noe om det, alle visste jo at de bare var misunnelige. For hvor mange strandkanter var det i deres del av byen, liksom? På Apenes hadde vi kilometer på kilometer med strandlinje, et supersjarmerende, delvis verneverdig boligområde, og utsikt over Oslofjorden. Alt en kunne ønske seg!
Det var først i voksen alder at jeg forstod hvorfor bydelen der jeg vokste opp het Apenes, og som jeg mistenkte, det hadde ingenting med våre pelskledde slektninger å gjøre.
Det skyldtes denne karen, Ole Rasmussen Apenes (eller Apeness/Apenæs som også skrives). Han levde i perioden 1765 til 1859, og bodde bare en bensinstasjon unna mitt barndomshjem. Gården er i dag kjent som Apenesgården, og ligger til Apenesbakken, i bydelen Apenes. Så du kan trygt gå ut fra at denne mannen og gården han vokste opp på, har satt sitt preg på dagens Horten.
Om du noen gang har kommet fra Kopstad for å rekke ferja Horten - Moss, har du nok kjørt forbi. Gården ligger rett ved veien (riktignok delvis skjult bak busker og trær), og ser slik ut:
Men hvem var denne Ole R. Apenes? Vel, han var en ganske betydelig skikkelse i sin tid. Ikke bare var han både bonde, lensmann og forlikskommissær i Borre i mange år (kanskje du husker at han hadde en gjesteopptreden i "Maria av Svaneberg" i forbindelse med tyveriene på godset?), han var også soldat og underoffiser og ikke minst - Eidsvoldmann. I 1814 reiste han til Eidsvold-forsamlingen, hvor han representerte Jarlsberg grevskap sammnen med grev Herman Wedel Jarlsberg og sorenskriver Blom. Senere flyttet han til Sem og ble gårdbruker (hvorfor kommer jeg tilbake til). Han var også en fremtredende Haugianer.
Hva visste jeg om han da jeg var liten? Svært lite må jeg innrømme, selv om jeg gjennom årene har overhørt opptil flere taler til mannens minne. På slutten av 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet, hadde jeg nemlig en kort og intensiv karriere i det lokale skolekorpset, og jeg har gnidd søvnen ut av øynene og forsøkt å få sprett nok i leppa til å tute nasjonalsangen (stort sett 2. stemmen) til denne mannens ære i tidlige 17-mai-morgenstunder. Bautaen på Apenes var (og er, antar jeg) nemlig fast stoppested for Lillås skolekorps.
Gården sees i bakgrunnen.
Men hva har han så gjort, utenom å være en prominent skikkelse, for å fortjene å få både en gate og en bydel i sitt navn? Det må først sies at den gang Ole R. Apenes bodde på Apenesgården (i Marias tid), var ikke Horten egen by, men bare navnet på en større gård i Borre. Men så kom det noen herrer fra marinen, som mente at det måtte være perfekt å anlegge marinens hovedverft akkurat her, og bygge en garnisonsby rundt. Ved kongelig resolusjon senhøsten 1818 ble dette endelig besluttet, og byggingen av garnisonsbyen kunne gå i gang.
Ole R. Apenes solgte sin Apenesgård med tilhørende beitemark til marinen slik at de kunne bygge ut - ja, nettopp - bydel Apenes til arbeiderne på verftet og marinens menn. Dette var i 1819, og politikk og utfordringer stod i kø for det nyetablerte verftet og garnisonsbyen. Selv om verftet og nærområdene mer eller mindre stod ferdig en gang på midten av 1850-tallet, tok det faktisk nesten 100 år før de første husene på Apenes stod klare ca. 1917. Da så det omtrent slik ut der (gammelt postkort):
Idyllisk, hva? Men det var trangt, med flere familier i alle hus ++. Byens befolkning hadde vokst fort, fra ca. 3.000 på midten av 1800-tallet, og til ca. 15.000 da Apenes stod ferdig på begynnelsen av 1920-tallet. Men det var en vakker liten bydel, tegnet av arkitektfirmaet Morgenstierne og Eide for å etterligne såkalte engelske "garden suburbs", egne bydeler med et trivelig bomiljø i form av hageanlegg, store gressplener, trær og litt romantiske hustyper. Denne delen av Apenes er i dag vernet.
Så for meg vil Ole R. Apenes nok være mest kjent for at han solgte Apenes til byggingen av marinens husvære, i tillegg til at han bidro til at Maria løste gåten med tyveriene på Svaneberg gods i "Maria av Svaneberg" (men siden det egentlig bare skjedde i mitt hode, spørs det vel om akkurat det får plass i historiebøkene ...).
Til slutt en liten kuriositet - Oles bror het Jacob, og var egentlig odelsgutt. Men han likte bedre å seile skip, og må ha overført sin odelsrett til den yngre Ole. Hva skjedde så med Jakob? Jo, i likhet med Philip i "Maria av Svaneberg", møtte han engelske fartøy og ble kapret i 1808 . Etter hvert kom han seg helskinnet hjem, og bosatte seg i Østfold.
Skulle skrevet noe fornuftig i dag, men det lar seg ikke gjøre. Har kun en ting på hjernen - konsert med Kaizers på Bakkenteigen i kveld! Kommer forhåpentligvis til fornuft igjen senere i uka ...
Gift, tre barn, forfatter. Skriver for tiden romanserien "Maria av Svaneberg". Utdannet jurist men har altfor mye fantasi til å begrense meg til lover og regler ...
